I patentretten er en ekvivalent utførelsesform en utførelsesform som ikke umiddelbart omfattes av patentkravenes meningsinnhold, men som allikevel blir ansatt omfattet av patentvernet, fordi utførelsesformen er likeverdig. Det har ikke foreligget særlig mange norske rettsavgjørelser om ekvivalenslæren, men Høyesterett har i en dom av 2. september 2009 sluttet seg til de tre grunnvilkår for å kunne konstatere ekvivalens som er lagt til grunn i den patentrettslige teorien og i utenlandsk praksis: 1. Inngrepsgjenstanden må løse samme problem som den patenterte oppfinnelsen; 2. modifikasjonene som er gjort, må ha vært nærliggende for fagmannen; og 3. utførelsesformen må ikke tilhøre den frie teknikk, dvs. kjent og tilgjengelig kunnskap. Høyesterett uttaler at "[e]kvivalenslæren slik jeg har beskrevet den, er et hjelpemiddel for å utvide beskyttelsen til metoder som er noenlunde identiske, og som derfor kan beskrives som modifikasjoner av patentet. Patentvernet ville ellers være til hinder både for videre forskning og utvikling og for en legitim konkurranse på markedet." Den konkrete saken gjaldt et analogifremgangsmåtepatent, men de generelle kriterier som Høyesterett trekker opp for å kunne konstatere at ekvivalens foreligger, vil ha anvendelse for alle typer patenter.